Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Relasjon’

Her en dag så vi på utsnitt av en episode av Klasse 10B i undervisningen. Vi så en lærer som hadde en samtale med en av elevene på tomannshånd.

Eleven hadde utviklet en stil der han ikke fulgte opp skolearbeidet, han sluntret unna oppgaver, han glemte og han utsatte. Læreren fulgte ham opp, gjorde avtaler med ham, ville at han blant annet skulle fullføre en plakat som skulle henges opp i klasserommet. Eleven var usikker på om han kom til å huske det. Men de gjorde nå en slags avtale.

Etterpå kommenterte læreren sin forståelse av hva denne eleven strevde med, og han sa noe om sin relasjon til eleven. Han beskrev det som en kamp, en maktkamp om å få ferdig skolearbeidet – og denne kampen skulle han vinne. Det er virkelig bra å se en lærer som står på, som er handlekraftig, som puster elevene i nakken, følger opp og ikke har tenkt å gi seg. Jeg er mer tvilsom til det fruktbare i å beskrive relasjonen som en maktkamp. Språk skaper virkelighet – vi skal være nøye med hvilke bilder og metaforer vi benytter oss av når vi snakker om relasjonene vi inngår i.

Fra narrativ terapi og veiledning kan vi hente en ide: «eksternalisering». Det innebærer at man «flytter» problemet ut av individet når man omtaler det – at man ikke lenger egenskapsforklarer fenomener. Hvis en elev viser fram noe som anses som et problem: manglende motivasjon, latskap, uro, glemsomhet, pratsomhet eller hva det nå kalles – så har vi en tendens til å se det som en egenskap ved eleven – og snakke om det slik, og at eleven må forandre seg. Når vi eksternaliserer, så flytter vi fenomenet ut av eleven og gir fenomenet eller problemet et navn som noe som eksisterer utenfor eleven. Vi kan snakke om problemet på en annen måte.

Michael White – som introduserte denne måten å tenke og snakke på i arbeid med barn – forteller en historie om en gutt som bæsjet på seg, selv om han var ganske stor. Det hadde vært mye kjefting, klandring og skyldbelegging. White ga problemet et navn, snakket om det som en ytre, felles fiende – the Sneaking Pooh. Da fikk man helt andre samtaler med barnet – hvordan kunne man lure, bekjempe eller vinne over denne fienden? Man blir rett og slett på samme parti – og ideen om maktkamp er en saga blott. Michael White understreket også at «det ikke er personen som er problemet, men at det er problemet som er problemet. Han lager et skille mellom person og problem, slik at problemet får en ekstern posisjon i forhold til personen.» (Reidar Selbekk skriver dette i artikkel i Tidsskrift for Norsk Psykologforening)

Dette kan vi også knytte til den pedagogiske trekant – eller til Skjervheims treleddete relasjon – det er deg og meg og saken. Vi får et subjekt-subjekt-forhold der vi sammen med eleven kan undersøke en sak: hvordan kan vi forstå at eleven ikke fullfører skolearbeidet, glemmer ting han skal gjøre osv? Hva tenker eleven om det? Hva tror vi? Hvordan kan vi samarbeide om å løse problemene – som altså ikke er eleven, men noe utenfor ham.

Da må vil tenke annerledes og kreativt om kartlegging av problemer?

Read Full Post »

Ungdom og musikk

Jeg sitter her og legger siste hånd på verket til vår undervisning i dag, og så tenkte jeg: hva skal vi synge i dag montro? Noe som kan ha med ungdom å gjøre? Kanskje en jeg ikke har brukt i undervisningen før?

Jeg gikk inn på skolenettet.no for å få inspirasjon. Der klikket jeg meg inn på musikk 8-10, og fant jeg et opplegg som het «Bruk mange intelligenser og bli kjent med The Beatles» laget av pedagogisk senter i Skien. Det så interessant ut, så jeg tenkte jeg ville vise dere det. Der fant jeg også teksten til «Can`t buy me love» – og så fant jeg musikken på youtube.

Kanskje ikke helt hva dagens unge hører mest på, men opplegget de har laget kan jo brukes i forhold til mye slags musikk.

Musikk kan virke inkluderende, både i klasserommet eller skolen – synge sammen, lage kor, forestillinger, band m.m. Og på fritiden. Et ekspertutvalg som så på ungdom og fritid leverte sin utredning Inkludering i fritidsaktiviteter – ungdom i svevet til barne- og likestillingsministeren høsten 2009. De sier blant annet at «Det kan være nødvendig å veilede de unge gjennom en slik prosess. Dette vil være å finne fram til en passende aktivitet, involvere ungdommen i aktiviteten ut fra forutsetningene hver enkelt har, og til slutt bidra til at erfaringene blir meningsfulle for de unge.»

Jeg møtte en gang en musikkterapeut som hadde et prosjekt i Bredtveit fengsel for kvinner. Det het Musikk i fengsel og frihet – og hun snakket engasjert om hvor bra det var å lære noen av kvinnene å spille bass. De likte det så godt – det bidro positivt på mange måter. Musikk kan bidra til fellesskap og glede!

Read Full Post »